Siste dager paa IDAI

Har naa bare en dag til i mitt engasjement paa det handicapsenteret jeg har vaert paa siden like etter at jeg kom. Det blir nok litt vemodig aa ta farvel med ungene og "mamitaene", etter mye naer kontakt - og muntert samvaer. Men mest av alt saa er det litt smertelig aa kjenne til en slik situasjon av store mangler paa det meste; - samtidig som det sies at dette er noe av det beste offentlige tilbudet av dette slaget her.

Naar jeg kommer til jobb der maa jeg foerst innom sekretariatet og skrive meg inn i protokollen, og hilse "buen dia" eller "buenas tarde", og gaar saa videre til avdelinga i etasjen over. Naar jeg kommer i nitida om morran er de 3 mamitaene i ferd med aa avslutte stellet, - eller sitter kanskje og har seg en matpause mens jeg gaar inn i lekesalen til ungene som er der. Det foerste jeg gjoer er aa loefte ungene fra rullestoler og bort paa noen store madrasser langs en vegg. De som ikke kan gaa (de fleste), oppholder seg der, stoettet opp av puter. De faa som kan bevege seg ved aa gaa eller krype er det en utfordring aa hjelpe til mest mulig maalretta lek og bevegelse. Ball er ofte en enkel lekesak som fungerer godt, fant jeg ut...
En fysioterapistudent kommer innom og gjoer oevelser med de som er preget av lammelser og kontrakturer.
Mamitaene (pleierne) har 24 timers vakt, saa det er ikke rart at de kan vaere slitne og mangle overskudd. De har en umulig oppgave, for i tillegg til aa dekke ungene sine behov, saa har de mange andre praktiske oppgaver, som manuell forvask av klaer og endel ferdigjoering av maten. Det er litt bruk av engangsbleier, men de maa ogsaa bruke gamle slitte klaer som bleier paa dagtid. Jeg synes de viser en beundringsverdig taalmodighet i arbeidet, - underbetalt som de er, faar ca. 700 kroner i maanedsloenn. De er paa jobb annethvert doegn.
I en slik hverdag blir det volontoerenes oppgave aa passe ungene paa lekesalen, - og det kan vaere en taalmodighetsproeve, men det betales med takknemlige gledesuttrykk, smil, latter og ellers godlyder. Et par av de som er litt stoerre har endel frustrasjoner og aggresiv utaggering. Det er saerlig en som derfor oftest er bundet fast til en stol. Etterhvert som jeg er blitt kjent, har jeg sett det som en "misjon" aa frigjoere henne, noe som medfoerer at jeg maa konsentrere meg om aa holde henne borte fra de andre, - det har blant annet medfoert et kloremerke her og der. Dagene gaar ellers mest med til stimulering i lek og litt naerhet/kos.
Sykepleierne paa huset er innom med medisiner, og noen ganger noe saarstell eller andre spesielle tiltak. Noen av ungene har epilepsi som en del av hjerneskaden, dessuten er det nok tenkelig at noen faar medisiner for aa roe ned...
Utenom aa vaere paa vakt i lekesalen - og noen ganger turer ut, - har jeg ogsaa deltatt i mating og legging.
Til slutt vil jeg fortelle om ei av de unge mamitaene som har minst 3 roller der samtidig. Selv om hun i november foedte en soenn, er hun allerede paa jobb, - og hun har med seg gutten som ogsaa trenger stell (saa hun har dobbel jobb der). Som om ikke det var nok, saa har hun en soenn paa 13 aar som er beboer der paa institusjonen. Mamita, spebarnsmor og paaroerende.
Dette eksempelet er bare en del av bildet som viser hvilken himmelvid forskjell det er fra den harde virkeligheta her, til det vi er vant til i Norge. Her er vi paa hjoernet like foer porten inn til IDAI, som er bak det store treet

HISTORISK EPOKE I BOLIVIA

I skrivende stund skulle jeg heller ha vaert oppe paa pPlaza Murillo, for jeg blei oppmerksom paa at det er direkteoverfoering paa tv, fra en stor feiring av slutten paa kampanjen for ny grunnlov her i landet. Der var (er) stor stemning, - ogsaa med presidenten til stede.
Det er virkelig en spennende tid her. Paa soendag den 25. skal det vaere folkeavstemning, - og det har lenge vaert stort engasjement baade for og imot. Men alt tyder paa at det kommer til aa bli et overveldende flertall for den nye grunnloven.
President Evo Morales Ayma og hans regjering som staar bak endringene, er garantister for at den nye grunnloven blant annet sikrer rettigheter og forbedringer for den store majoriteten her
i landet som er av "urbefolkningsgrupper". I gaar kveld saa jeg direkteoverfoering av en stor markering i Santa Cruz, der Evo holdt en flammende tale for aa faa folk til aa si "SI". Jeg syntes han gjorde et flott inntrykk, var baade spontan og energisk. Blant annet la han vekt paa at dette ikke er en stemme for verken han eller regjeringen, men for folket og landet. Santa Cruz er en av de regionene der oposisjonen staar sterkest. Her i La Paz ligger det kanskje an til ca. 80 % for den nye grunnloven. Vi faar se etter soendagen. Paa valgdagen er det forbud mot all bilkjoering, saa da blir det stille i gatene, - og det blir aa holde seg her i Obrajes.
Falt for fristelsen aa ta dette bildet, selv om disse gutta her ikke likte det helt...

Stille loerdagskveld for gamlingen paa Casa Alianza

(disse bildene skulle komme etter teksten, men jeg er ikke heilt stoe paa hvordan jeg redigerer)
Bildet viser altsaa "djeveltanna" paa ganske naert hold.
Her posserer turgruppa for kamera som var satt paa selvutloesing
Mange artige fjellformasjoner i naerheten
og utrolig sterke farger i sand og berggrunn
Her er utsikten i retning La Paz. Der ser det ut til aa vaere en regnbyge. Selve sentrum ligger bak de moderne hoyhusene. Caza Alianza ligger i bydelen nede til venstre (dersom vi zoomet skikkelig inn, kunne vi se huset). Oppe mot horisonten ligger byen El Alto, der volontoerene skal ut i prosjekt etterhvert. Naa er det kanskje bare et par uker til jeg skal dit.


Det foelgende skulle egentlig komme foer bildene....

Ja, naa begynner det aa bli mer liv og roere her paa huset, for ungdommene som skal vaere volontoerer eller studenter her er kommet etterhvert. Noen er heilt i begynnelsen av 20-aarene, men en er naermere 30. En hyggelig gjeng er det. I kveld er visst alle ute "paa byen", - jeg hadde behov for aa ta det litt med ro, - og nyte stillheten her.
Paa tirsdag hadde vi foerste "casa-kveld", vi var da bare 5 i tillegg til to av utsendingene her. Vi fikk da innblikk i mikrokredittbanken "Diaconia friff" sin virksomhet. Det er en del av misjonsalliansen sitt utviklingsprogram; - at fattige faar laan til aa sette i gang forskjellig slags virksomhet. Det var ellers endel generelle betraktninger om forholdene i dette kontrastfulle landet.
Disse casa-kveldene er ogsaa ment som et sosialt samlingspunkt for oss som er volontoerer og studenter her.

I formiddag var vi en gjeng paa 6 stykker som la ut paa tur for aa besoeke en spesiell fjellformasjon
som er endel av utsikten her; Muela del Diablo (djeveltanna). For aa komme dit matte vi ta taxi, og det er ikke alle som vil kjoere dit paa grunn av elendig veistandard siste stykket opp fra dalen. Men fikk etterhvert to (pga at vi var 6) til aa kjoere oss. Mens vi sto i gata og proevde aa faa taxi var det en som advarte oss, og sa at vi maatte passe oss for demonene.
Vi vaar heldig med vaeret, bare et lite tilloep til regn. Herlig aa komme ut i terrenget og se og oppleve det spesielle landskapet.
Etter turen til toppen gikk vi ned til naermeste landsby der vi tok minibuss til bydelen San Miguel og spiste en bedre middag.

Vellykket tur til Puno/Peru

Her kommer et lite glimt fra helgeturen jeg maatte ta. Fikk med meg litt av hvert av opplevelser, naar jeg foerst maatte ut paa tur.
Regnvaate gater fra frokostutsikten paa loerdagsmorran, - men det letna, og blei
fine forhold for en tur paa Titikakasjoen, der man kan besoeke de beromte flytende sivoyene.

Litt av landskapet paa baatturen utover til Los Uros (oyene)
Her er vi ankommet oyriket
Her gjoeres det klart til aa fange de orretene som blei bestilt til de besokende. Der er smaa dammer med oerretoppdrett paa oyene.

En av de tradisjonelle sivbaatene
Retur til Puno, som skimtes i bakgrunnen.

Det var ellers mye folkeliv og karnevalstemning i gatene paa loerdagskvelden, for det var mange grupper med dansere og musikere som hadde oevelse til en stor feiring som bruker aa vaere der i byen uti november, - det er ved karnevalstider, men det er feiring av en madonna...
Paa soendag kunne jeg returnere til La Paz, med 90 dagers oppholdstilatelse, - saa dermed er maalet med turen i boks.

Paa helgetur i Peru

Har naa satt meg ned paa en internettcafe for aa skrive en liten rapport om "tingenes tilstand". Det har seg slik at jeg maatte ta meg en tur ut av Bolivia, for ved ankomsten 10. desember fikk jeg bare 30 dagers opphold, saa naa er jeg i byen Puno paa bredden av Titicacasjoen i Peru. Her som i La Paz er det et pulserende liv i gatene. Her er mer preg av turisme. Starta turen "hjemmefra" i halvnitida. Forst var det minibuss opp i La Paz til gata der det er minibusser til grensa. Paa den sistnevnte bussen opplevde jeg en slags gjestfrihet ved at jeg fikk sitte foran ved sjaaforen. Turen til Desaguadero tok 2 tima, i stor fart naar det ikke var motbakker. Billettprisen var bare 10 bol/kr. Videre fra grensa og hit tok jeg kollektivtaxi, som var mer enn 4 ganger saa "dyrt". Hyggelig og behagelig tur. Reiste blant annet sammen med et par fra en nabobydel i La Paz, han var 82, og hun var 50; - det ga meg et lite haap HE HE !!
Faar komme tilbake til referat fra denne helgturen etterhvert; - naa faar jeg fortelle litt om livet der paa Casaen og ellers i La Paz. I forbindelse med at det naa etterhvert blir innrykk av voluntorer, har Stig og Mari som er koordinatorer for volontorene lagt bo-kabalen, og de fant da ut at de ville plassere meg; "gamlingen", nede paa et rom i underetasjen (har hittil bodd i 3.). Det viste seg at det er en veldig gunstig losning for meg paa grunn av at der blir det mer skjerming i forhold til stoy fra trafikken og gjoyende hunder. Ulempen er at jeg faar et stykke aa gaa til kjokken som jeg skal disponere. I uka som kommer vil jeg faa mer opplevelse av at jeg er med paa et opplegg i regi av misjonsalliansen, da skal vi ha den forste casa-kvelden.
Spansktimene gaar sin gang, men maa innromme at jeg er noksaa treg i forhold til aa huske boyningsmonstre, men maa bare prove ...og fortsette aa praktisere.
Tidlig i denne uka var jeg innom en kino der det var et seminar med foredrag, og spesielle filmer som ikke vises paa "comersielle" kinoer. Det viste seg at man matte betale 40 dollar (mye til aa vaere i bolivia) i deltageravgift. Det var ikke aktuelt for meg paa grunn av at det var bare den ene kvelden som passa. Men saa var der ei "amiga" som var der,( hun tok kontakt med meg paa cafe paa lordagskvelden), hun forsto situasjonen og tok meg med like bort til han som har seminaret (en boliviansk regissor) og forklarte situasjonen effektivt, og jeg blei "invitado", saa det var en super opplevelse. Inviterte mi amiga Elva pa et lite maaltid etterpaa. Saa man skal ikke bevege seg saa mye omkring (i La Paz) foer man opplever spesielle sammentreff.
Men naa faar jeg gaa ut i byen her i Puno litt foer jeg tar kvelden paa hotel Santa Maria.

for aa se hele bildet i det rette utsnitt, maa man klikke paa bildet...

Valle la Luna

Naa i disse ferietider, er det jo noen ekstra fridager, og da er det rikelig anledning til
diverse utflukter. Saa her om dagen tok jeg en tur til attraksjonen Valle la Luna
(maanedalen). Det er et landskapsomraade som er prega av de formasjonene
som denne komprimerte sandgrunnen gir. Det er et landskap i konstant erosjon pga
at det som ser ut som fjell/stein er leiraktig sand. Det skaper mange spesielle formasjoner.


Her ser vi hvordan en stor stein er blitt liggende oppaa en soyle av sand. Det er en
musikant som staar paa en hoyde og underholder, dels panfloyte, dels strenginstrument.
Den morke himmelen, tyder paa snarlig regnvaer...



Naar det regner og blir vaatt, blir det sleipt, og da er det snart gjort aa gli ned i et av
disse hullene...

naerbilde som viser hvordan det ligger lag av smaastein inne i sandmassen

Var heldig aa faa festet denne lille soramerikaneren i minnebrikken

kaktus er noe av det som vokser i dette noe golde landskapet

Rusletur i bydelen

Som kjent, saa liker jeg aa ta meg rusleturer paa "oppdagelsesferd" der jeg oppholder meg. Saa ogsaa her. Igaar paa aarets siste dag tok jeg en spasertur til en saerdeles flott kirkegaard her i bydelen. For aa komme til den "oasen", maatte jeg krysse elva som er som en aapen kloak. Nok en opplevelse av kontraster i dette samfunnet.
vakre blomsterbuketter pynter de fleste gravene naa

... neppe graven til en gjennomsnittsbolivianer

Og her mitt bilde fra nyttaarsmarkeringa her i Obrajes, La Paz.