Naar jeg kommer til jobb der maa jeg foerst innom sekretariatet og skrive meg inn i protokollen, og hilse "buen dia" eller "buenas tarde", og gaar saa videre til avdelinga i etasjen over. Naar jeg kommer i nitida om morran er de 3 mamitaene i ferd med aa avslutte stellet, - eller sitter kanskje og har seg en matpause mens jeg gaar inn i lekesalen til ungene som er der. Det foerste jeg gjoer er aa loefte ungene fra rullestoler og bort paa noen store madrasser langs en vegg. De som ikke kan gaa (de fleste), oppholder seg der, stoettet opp av puter. De faa som kan bevege seg ved aa gaa eller krype er det en utfordring aa hjelpe til mest mulig maalretta lek og bevegelse. Ball er ofte en enkel lekesak som fungerer godt, fant jeg ut...
En fysioterapistudent kommer innom og gjoer oevelser med de som er preget av lammelser og kontrakturer.
Mamitaene (pleierne) har 24 timers vakt, saa det er ikke rart at de kan vaere slitne og mangle overskudd. De har en umulig oppgave, for i tillegg til aa dekke ungene sine behov, saa har de mange andre praktiske oppgaver, som manuell forvask av klaer og endel ferdigjoering av maten. Det er litt bruk av engangsbleier, men de maa ogsaa bruke gamle slitte klaer som bleier paa dagtid. Jeg synes de viser en beundringsverdig taalmodighet i arbeidet, - underbetalt som de er, faar ca. 700 kroner i maanedsloenn. De er paa jobb annethvert doegn.
I en slik hverdag blir det volontoerenes oppgave aa passe ungene paa lekesalen, - og det kan vaere en taalmodighetsproeve, men det betales med takknemlige gledesuttrykk, smil, latter og ellers godlyder. Et par av de som er litt stoerre har endel frustrasjoner og aggresiv utaggering. Det er saerlig en som derfor oftest er bundet fast til en stol. Etterhvert som jeg er blitt kjent, har jeg sett det som en "misjon" aa frigjoere henne, noe som medfoerer at jeg maa konsentrere meg om aa holde henne borte fra de andre, - det har blant annet medfoert et kloremerke her og der. Dagene gaar ellers mest med til stimulering i lek og litt naerhet/kos.
Sykepleierne paa huset er innom med medisiner, og noen ganger noe saarstell eller andre spesielle tiltak. Noen av ungene har epilepsi som en del av hjerneskaden, dessuten er det nok tenkelig at noen faar medisiner for aa roe ned...
Utenom aa vaere paa vakt i lekesalen - og noen ganger turer ut, - har jeg ogsaa deltatt i mating og legging.
Til slutt vil jeg fortelle om ei av de unge mamitaene som har minst 3 roller der samtidig. Selv om hun i november foedte en soenn, er hun allerede paa jobb, - og hun har med seg gutten som ogsaa trenger stell (saa hun har dobbel jobb der). Som om ikke det var nok, saa har hun en soenn paa 13 aar som er beboer der paa institusjonen. Mamita, spebarnsmor og paaroerende.
Dette eksempelet er bare en del av bildet som viser hvilken himmelvid forskjell det er fra den harde virkeligheta her, til det vi er vant til i Norge.